Kreativ og søvnløs

I natt nektet søvnen å være på mitt lag og jeg måtte jeg stå opp igjen kort tid etter jeg hadde lagt meg. Dette skjer meg fra tid til annen, slik som det sikkert også skjer mange andre.

Jeg kan være 100% klar for å pakke meg inn under dyna og drømme meg langt vekk, men i øyeblikket hodet treffer puta så fylles det med en intens kreativitet. Det sprenger på inne i hodet og tankene går i høygir. Etter å ha snudd meg en 15-20 runder i sengen for å finne en rolig sovestilling uten å lykkes med dette, er det bare å stå opp igjen og sette seg ved PC’n.
Ble sittende å skrive til familien begynte sin nye dag.

Det er ikke slik at jeg alltid er kreativ. Jeg er som regel mest produktiv når jeg har dårlig tid og må prestere kjapt. Får jeg en oppgave med en deadline så stopper ikke hjernen før den har kommet med en løsning. De fleste andre idèer som ikke har noe krav om ferdigstillelse blir ofte liggende som notater i et lagret dokument.

Uansett, i forbindelse at jeg etter 25 års «pause» har tenkt meg tilbake på skolebenken igjen til høsten, har denne gangen har jeg startet et skriveprosjekt jeg regner med å jobbe på i lang tid fremover. Nå i oppstarten kommer idèer, tanker og formuleringer haglene til alle døgnets tider og forstyrrer all normal døgnrytme. Jeg kunne selvfølgelig ønsket meg at hjernen kunne forholdt seg litt mer til den tidsrammen jeg hadde satt, og ikke forstyrret meg i tide og utide.

Jeg har, i løpet av de 25 årene det har gått siden jeg gikk ut av gymnaset, mange ganger presset frem sanger, tekster og kreative løsninger under press. Være seg musikk til show, reklame, kampsanger, bryllupssanger, barnesanger og event- og markedsførings-konsepter. De beste resultatene har alltid kommet når kunden har vært tydelig på hva de ønsker. Det føles alltid lettere å tenke de riktige tankene, og samtidig levere et godt produkt, når man vet hvor man skal.

Kreativitet med definerte mål er alltid enklest og fremkaller som regel raske og ofte glimrende løsninger når presentert til rette designer/komponist…
Uten rammer blir det som om noen sier «kom og hent meg» uten å fortelle hvor de er, og du setter deg i bilen med hele verdens veinett som ditt utgangspunkt for å finne frem.

Ønsker å henvise til min gode venn Hanne Brøters blogg som inspirerte meg til å skrive dette innlegget. Hennes blogginnlegg  Kreativ brief? tar opp problemstillinger ved uklare ønsker. Jeg anbefaler deg å lese denne  :)

http://hannesideblogg.com/2011/06/01/kreativ-brief/

~Trond Slyngstadli~

Skomaker bli ved din lest!

Den har man hørt mange ganger i livet, men er det slik at man bare har en retning her i livet ? Og hvem vet om man stoppet ved riktig "lest" i utgangspunktet ?

Jeg for min del har nå befunnet meg, syngende, bak et piano i 23 år nå. 
På disse årene har jeg gjort unna godt over 4000 spillejobber, så jeg er vel i dag det man kan beskrive som relativt erfaren og rutinert i min profesjon.
Jeg har skreket og skrålt, engasjert, irritert (..og sikkert også støtt noen), rørt, og ristet liv i tusenvis av mennesker i løpet av denne reisen. 

Til glede for noen, og sikkert til irritasjon for andre.

Uansett – det var jo ikke det her jeg skulle bli...
Musiker, JA, men jeg skulle bli trommis i rockeband, ikke synge og spille piano!
Jeg strøk jo både i sang og besifring-spill på piano i løpet av mine år på musikklinja på gymnaset i Sandefjord. Jeg hadde, som seg hør og bør for en ekte rocker på 80 tallet, langt hår med puddel-permanent der jeg dundret løs på min "power toms" fra REMO. Likevel ... et halvt år etter russetiden var jeg kortklipt og hadde som hovedinntekt å synge og spille piano. Dette har nå vedvart i 23 år og tydeligvis blitt min "lest" i livet. Hvem bestemte dette, og når skjedde det?

Jeg stoppet aldri opp og tenkte over det den gang, bare fløt med strømmen av stadige nye tilbud om jobb og spennende reiser. Jeg fikk penger for å ha det morro, var festens midtpunkt, fikk se store deler av Norge, Sverige, Danmark og de fleste andre land i Vest Europa. Jeg fikk være i Hemsedal å stå på ski hele vinteren, og var på de kuleste festivalene og partystedene på sommerhalvåret. Jeg stoppet aldri opp for å tenke over hva jeg egentlig ville bli, eller om jeg var havnet på rett hylle i livet. Det vet jeg for så vidt ikke enda, men tror at den dagen jeg blir voksen, da skal jeg bli noe spennende. Få meg en voksenjobb, ikke en slik liksomjobb som jeg har. Kanskje gjøre noe håndfast og nyttig :)

For nå, i en alder av førtitoogførr, er lysten til å lære noe nytt, sterkere enn noen sinne. 

Jeg har ikke nødvendigvis noe brennende ønske om å slutte med det jeg gjør, men jeg vil vite mer om mye og aldri slutte å utvikle meg. Kunnskap har heldigvis ingen aldersgrense, så det finnes alltid tid og muligheter for ekspansjon av sinnet. Den eneste man må overvinne først er seg selv, og frykten for forandring. Slutte å prate om det, tenke på det, og bare sette i gang.

Vi starter alle opp med blanke ark ved fødselen, og hvor vi ender opp, og hva vi ender opp som, er summen av en rekke sammentreff i løpet av livet. Man bør likevel holde dørene åpene for nye spennende utfordringer. 

For livet har ingen fasit og dine muligheter er det bare du selv som kan skape!

Hva gjør vi når Facebook blir en kirkegård ?

Slik som sikkert mange andre også gjør, klikker jeg meg daglig igjennom listen over venner som har bursdag og sender dem en velmenende hilsen på dagen. 

Og her om dagen, som så mange andre dager, poppet en "tidligere" venn opp.
Det vil si - ikke noen jeg er blitt uvenn med, eller ikke ønsker å ha kontakt med, men en venn som ikke lenger er iblant oss.
Jeg holdt på å sende avgårde en gratulasjon, men stoppet heldigvis meg selv før jeg begikk denne feilen. Dette fikk meg til å gå litt i tenkeboksen. 

Man vil jo ikke støte noen..

Jeg har nå i alle fall 10-20 venner på min Facebook som ikke lenger er i blant oss. Ikke alle av disse har vært nære venner, slik som mange av våre Facebook venner ikke er. Mange av disse er venner fra ungdommen, mennesker jeg har møtt på turne, tidligere ansatte, fjerne slektninger og andre som jeg ikke hadde daglig kontakt med i deres siste tid her på jorden. Men også litt mer nære relasjoner.

Sannheten er jo at mange av menneskene jeg har møtt i løpet av alle årene jeg har reist reflekterer jeg sjeldent, eller aldri over. Før de plutselig popper opp i en varsel, eller at man møter de ved en tilfeldighet. 

Det er alltid hyggelig å se igjen noen man helt hadde glemt av. Da dukker gjerne mange gode minner opp. Minner som ikke er der til daglig. 

Slik er det også med våre venner som har gått bort. De dukker opp i en varsel på Facebook, hvert år på sin bursdag. Akkurat som om de skulle vært her med oss og at du møtte de på gaten.  

Da er den første og største naturlige reaksjon å hoie ut "GRATULERER MED DAGEN". 

Og det gjør nok mange uten å tenke over det..

For Facebook sletter ingen. Alle lever evig her på nettet med mindre noen hadde passordet ditt og kan lukke kontoen hvis de ønsker det. Mange ønsker jo at det skal leve videre som et minnested.

Mitt spørsmål som følger er åpent for debatt, og ingen meninger vil være mer riktige enn andre. Og svaret her og følelsene rundt temaet vil være individuelle. 

Noe man bør respektere!

Hva gjør vi med cyber-kirkegården på Facebook ?
Sletter man en død venn, eller lar man de være med oss inn i evigheten ?

Så så...

Jeg befant meg på en buss til Gøteborg, eller hva man vil kalle dette 12 meter lange monsteret med det klingende navnet Bus4you på siden. Her finnes det trådløst internett, stømuttak, stresslessaktige stoler, toaletter, kaffeautomat og salg av kalde leskedrikker ?? Et rullende etablisementet, det var det det var, og min transport til vestkustens hovedstad Gøteborg denne dagen.

Varmt vær og leskende drikker gjorde seg etterhvert gjeldene. Jeg fant derfor ut at jeg ville avlegge et besøk i  sanitæravdelingen som kun lå et par kvartaler unna, eller seterader om du vil. Jeg satte solbrillene opp på hodet og bevegde meg bakover mot målet. Noe som krevde en viss balansekunst for å ikke havne i fanget til en medpassasjer underveis imens vi svevde sørover E6 i 100 km/t. Som den smidige akrobat jeg er besto jeg denne prøven med glans, men - - akkurat da jeg hadde åpnet døren på toalettet gjorde slette ingenørprestasjoner under ledelse av vegvesenet, i form av telehiv på den nye motorveien, seg gjeldene. Bussen tok et aldri så lite hopp. Jeg bykset i takt med etablissementet og samtidig plantet skalpen godt opp i dørkarmen slik at solbrillene ble behørlig hamret inn i hodebunnen.

ååhh.... eller ÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆVVVVVVVVVVV hadde jeg lyst til å skrike ut, men tenkte raskt at det ikke sømmer seg for menn i 40 års alderen med slike utbrudd i all offentlighet, så jeg tok med meg smerten min inn på toalettet for heller å ta et oppgjør med den der inne - alene..

Imens jeg sto der inne, gjorde mitt fornødne og kjente litt på følelsen av varme bloddråper som piplet ut i håret mitt slo det meg at dette har jeg ikke trening i lenger. Jeg er rett og slett ikke vant til å slå meg, og besitter ei heller de rette reflekser for å håndtere slike hendelser. Da man var liten skjedde dette mange ganger daglig og alt ble bedre så fort noen sa “Så Så “ - - eller gjorde det det ? De voksne rundt deg mente i allfall det. Og hvem var jeg til å betvile det de voksne fortalte meg ?

Det var da jeg skjønte jeg var blitt lurt !! De burde skamme seg – alle voksne.

Å slå seg gjør dritvondt, og det blir ikke bra av å blåse !!

Oppvåkningen..

Jeg visste det, jeg bare visste det, der og da. Det treffer meg som et hardt slag i brystet. Det er som om min underbevissthet bare åpner seg opp og forteller meg om det som sannsynligvis alltid har vært min skjebne. Det føles nesten som en åpenbaring. Egentlig har jeg vel alltid visst det ville komme en dag, men alltid undertrykt det. Ikke nå lenger. Det er i dag som er dagen. Den dagen da jeg endelig skal være ærlig og mot mitt sanne jeg. Dagen da mitt altfor skikkelige ytre faller i biter og en ny mann står frem. Dette er dagen hvor mine omgivelser endelig skal få møte mannen bak masken. Aldri mer skal jeg tie. Ikke lenger skal jeg føye meg. Dette er min tid, mitt liv.

Det føles godt å innse det åpenbare. Godt å slippe løs de følelser man kjenner dypt inne i seg, men ikke tør å avsløre i frykt av sine omgivelser. I frykt av å si, eller gjøre noe feil dumt. I frykt for hva andre skal si. Man skal jo alltid te seg heter det. Det er forventet av oss alle. Men hva med å være ærlig mot seg selv. Burde ikke det bety mer…

Jeg synker sammen i stolen. Jeg klarer det ikke. Jeg tør ikke. Jeg er en feiging, en kujon med store ord. En liten mann i en alt for stor verden. En svak mann med et sterkt ønske om å være, men alt for svak for å tørre.

Jeg ender alltid her, det vil si, i denne konklusjonen. Hver gang jeg tror jeg skal klare det, klare å stå på egne ben, tørre å si min mening, så ender jeg her. Det som for et lite øyeblikk siden kjentes ut som en indre eksplosjon har igjen forvitret, brent ut, og det som er tilbake er kun asken. Story of my life. Jeg er en feig faen som ikke står opp for sin sak, men som heller sovner på sin post. Jeg kan like godt innse nederlaget. Ta det som en mann, legge meg ned å dø. Og det gjør jeg også. Jeg legger meg ned lukker øyne og håper på å få et plutselig illebefinnende. Et hjerteinfarkt, eller kanskje et anfall av en eller annen sort. Man vet jo aldri. Man leser jo stadig om det i media. Det står alltid overskrifter som ”Han bare kollapset”, ”Føreren fikk et illebefinnende” - - -  ”han sovnet stille inn”…

Og det er det jeg gjør, jeg sovner…igjen...

Best å ikke skille seg ut.... eller hva ???

Sikkerhetsventilen.. London

Når stressnivået ligger litt over ørene er tiden inne for meg å dra til London.

London by er vel kanskje for de fleste ikke forbundet med stressreduksjon og avslapping, men for meg er dette det perfekte sted for å roe ned. Denne byen som består av nesten like mange innvandrere som lokalbefolkning (ca. 1/3). 

En ekte verdensby, og min sikkerhetsventil som alltid letter på trykket.

London byr på mange adspredelser og her et lite utvalg  av de jeg kan finne på å benytte meg av.

En fantastisk øvelse er å sitte i solen på kirketrappen til "St. Martin in the fields" og bare titte utover mylderet av mennesker som farer rundt på Trafalgar Square. Turister som stresser seg gjennom et utall av severdigheter, business men som haster avsted til neste møte, gateartister som tiltrekker seg et knippe tilskuere i håp om å forsørge seg. Tusenvis av mennesker med fokus på seg selv og sitt, og som ikke bryr seg om en norsk tulling som sitter på kirketrappen og gliser selvtilfreds med en Venti Latte fra Starbucks hånden.

Man kan følge strømmen av mennesker i handlegatene uten mål og mening og la den bestemme om retningen blir høyre eller venstre. Hoppe på den første bussen som kommer forbi buss-stoppet og se hvor den bærer deg. Vandre langs Queens walk ved Themsen fra London Eye til London Bridge, og kun stoppe tidvis opp for et glass vin ved en og annen bar eller pub. Slik har jeg mang en gang oppdaget nye steder og muligheter ved denne fantastiske byen som har alt.

Ingen plan -  det er alltid min plan.

En ny verden..

Konseptet blogg er en helt ny verden for meg, men noe jeg har bestemt meg for å gjøre for å få ut og/eller bli ferdig med tanker og idèer som stadig henger seg opp inne i hodet mitt, og som til tider overskygger alle andre hjernebølger. I min nåværende, etterhvert tilbakevendte kreativitet, håper jeg dette kan være med å sortere tanker og påfunn.... 

Jeg har, i alt for mange år, brukt mye og til dels all min tid på jobber, firmaer og prosjekter som ikke har tilført meg hverken positiv energi, eller en fremtid jeg selv ønsker å ta del av. Dette har bare snikutviklet seg i den retningen det gjorde uten at jeg stoppet det. All negativ energi holdt til slutt på å få meg til å avslutte det som på en måte har vært definisjonen av meg selv - det vil si musikk, sang og underholdning. 

Jeg var, på et tidspunkt, relativt fast bestemt på slutte med all form for opptreden i og med dette ikke ga meg noe glede lenger.

Jeg satte derfor strek i høst for alle uønskede aktiviteter/firmaer/prosjekter og flyttet, sammen med familien min, tilbake til det stedet som har gitt oss flest positive perioder de siste 20 år, nemlig Asker <3



Uansett... Streken hjalp, og jeg har sakte men sikkert fått tilbake gleden av å være den jeg er - og musikken :) 

Samtidig ser jeg fremover...

Jeg kommer derfor her til å komme med oppdateringer, tanker, drømmer, digresjoner, meninger, frustrasjoner og gleder. Håper det samtidig vil kunne by på noe ok lesing.