Så så...

Jeg befant meg på en buss til Gøteborg, eller hva man vil kalle dette 12 meter lange monsteret med det klingende navnet Bus4you på siden. Her finnes det trådløst internett, stømuttak, stresslessaktige stoler, toaletter, kaffeautomat og salg av kalde leskedrikker ?? Et rullende etablisementet, det var det det var, og min transport til vestkustens hovedstad Gøteborg denne dagen.

Varmt vær og leskende drikker gjorde seg etterhvert gjeldene. Jeg fant derfor ut at jeg ville avlegge et besøk i  sanitæravdelingen som kun lå et par kvartaler unna, eller seterader om du vil. Jeg satte solbrillene opp på hodet og bevegde meg bakover mot målet. Noe som krevde en viss balansekunst for å ikke havne i fanget til en medpassasjer underveis imens vi svevde sørover E6 i 100 km/t. Som den smidige akrobat jeg er besto jeg denne prøven med glans, men - - akkurat da jeg hadde åpnet døren på toalettet gjorde slette ingenørprestasjoner under ledelse av vegvesenet, i form av telehiv på den nye motorveien, seg gjeldene. Bussen tok et aldri så lite hopp. Jeg bykset i takt med etablissementet og samtidig plantet skalpen godt opp i dørkarmen slik at solbrillene ble behørlig hamret inn i hodebunnen.

ååhh.... eller ÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆVVVVVVVVVVV hadde jeg lyst til å skrike ut, men tenkte raskt at det ikke sømmer seg for menn i 40 års alderen med slike utbrudd i all offentlighet, så jeg tok med meg smerten min inn på toalettet for heller å ta et oppgjør med den der inne - alene..

Imens jeg sto der inne, gjorde mitt fornødne og kjente litt på følelsen av varme bloddråper som piplet ut i håret mitt slo det meg at dette har jeg ikke trening i lenger. Jeg er rett og slett ikke vant til å slå meg, og besitter ei heller de rette reflekser for å håndtere slike hendelser. Da man var liten skjedde dette mange ganger daglig og alt ble bedre så fort noen sa “Så Så “ - - eller gjorde det det ? De voksne rundt deg mente i allfall det. Og hvem var jeg til å betvile det de voksne fortalte meg ?

Det var da jeg skjønte jeg var blitt lurt !! De burde skamme seg – alle voksne.

Å slå seg gjør dritvondt, og det blir ikke bra av å blåse !!

Oppvåkningen..

Jeg visste det, jeg bare visste det, der og da. Det treffer meg som et hardt slag i brystet. Det er som om min underbevissthet bare åpner seg opp og forteller meg om det som sannsynligvis alltid har vært min skjebne. Det føles nesten som en åpenbaring. Egentlig har jeg vel alltid visst det ville komme en dag, men alltid undertrykt det. Ikke nå lenger. Det er i dag som er dagen. Den dagen da jeg endelig skal være ærlig og mot mitt sanne jeg. Dagen da mitt altfor skikkelige ytre faller i biter og en ny mann står frem. Dette er dagen hvor mine omgivelser endelig skal få møte mannen bak masken. Aldri mer skal jeg tie. Ikke lenger skal jeg føye meg. Dette er min tid, mitt liv.

Det føles godt å innse det åpenbare. Godt å slippe løs de følelser man kjenner dypt inne i seg, men ikke tør å avsløre i frykt av sine omgivelser. I frykt av å si, eller gjøre noe feil dumt. I frykt for hva andre skal si. Man skal jo alltid te seg heter det. Det er forventet av oss alle. Men hva med å være ærlig mot seg selv. Burde ikke det bety mer…

Jeg synker sammen i stolen. Jeg klarer det ikke. Jeg tør ikke. Jeg er en feiging, en kujon med store ord. En liten mann i en alt for stor verden. En svak mann med et sterkt ønske om å være, men alt for svak for å tørre.

Jeg ender alltid her, det vil si, i denne konklusjonen. Hver gang jeg tror jeg skal klare det, klare å stå på egne ben, tørre å si min mening, så ender jeg her. Det som for et lite øyeblikk siden kjentes ut som en indre eksplosjon har igjen forvitret, brent ut, og det som er tilbake er kun asken. Story of my life. Jeg er en feig faen som ikke står opp for sin sak, men som heller sovner på sin post. Jeg kan like godt innse nederlaget. Ta det som en mann, legge meg ned å dø. Og det gjør jeg også. Jeg legger meg ned lukker øyne og håper på å få et plutselig illebefinnende. Et hjerteinfarkt, eller kanskje et anfall av en eller annen sort. Man vet jo aldri. Man leser jo stadig om det i media. Det står alltid overskrifter som ”Han bare kollapset”, ”Føreren fikk et illebefinnende” - - -  ”han sovnet stille inn”…

Og det er det jeg gjør, jeg sovner…igjen...

Best å ikke skille seg ut.... eller hva ???

Sikkerhetsventilen.. London

Når stressnivået ligger litt over ørene er tiden inne for meg å dra til London.

London by er vel kanskje for de fleste ikke forbundet med stressreduksjon og avslapping, men for meg er dette det perfekte sted for å roe ned. Denne byen som består av nesten like mange innvandrere som lokalbefolkning (ca. 1/3). 

En ekte verdensby, og min sikkerhetsventil som alltid letter på trykket.

London byr på mange adspredelser og her et lite utvalg  av de jeg kan finne på å benytte meg av.

En fantastisk øvelse er å sitte i solen på kirketrappen til "St. Martin in the fields" og bare titte utover mylderet av mennesker som farer rundt på Trafalgar Square. Turister som stresser seg gjennom et utall av severdigheter, business men som haster avsted til neste møte, gateartister som tiltrekker seg et knippe tilskuere i håp om å forsørge seg. Tusenvis av mennesker med fokus på seg selv og sitt, og som ikke bryr seg om en norsk tulling som sitter på kirketrappen og gliser selvtilfreds med en Venti Latte fra Starbucks hånden.

Man kan følge strømmen av mennesker i handlegatene uten mål og mening og la den bestemme om retningen blir høyre eller venstre. Hoppe på den første bussen som kommer forbi buss-stoppet og se hvor den bærer deg. Vandre langs Queens walk ved Themsen fra London Eye til London Bridge, og kun stoppe tidvis opp for et glass vin ved en og annen bar eller pub. Slik har jeg mang en gang oppdaget nye steder og muligheter ved denne fantastiske byen som har alt.

Ingen plan -  det er alltid min plan.

En ny verden..

Konseptet blogg er en helt ny verden for meg, men noe jeg har bestemt meg for å gjøre for å få ut og/eller bli ferdig med tanker og idèer som stadig henger seg opp inne i hodet mitt, og som til tider overskygger alle andre hjernebølger. I min nåværende, etterhvert tilbakevendte kreativitet, håper jeg dette kan være med å sortere tanker og påfunn.... 

Jeg har, i alt for mange år, brukt mye og til dels all min tid på jobber, firmaer og prosjekter som ikke har tilført meg hverken positiv energi, eller en fremtid jeg selv ønsker å ta del av. Dette har bare snikutviklet seg i den retningen det gjorde uten at jeg stoppet det. All negativ energi holdt til slutt på å få meg til å avslutte det som på en måte har vært definisjonen av meg selv - det vil si musikk, sang og underholdning. 

Jeg var, på et tidspunkt, relativt fast bestemt på slutte med all form for opptreden i og med dette ikke ga meg noe glede lenger.

Jeg satte derfor strek i høst for alle uønskede aktiviteter/firmaer/prosjekter og flyttet, sammen med familien min, tilbake til det stedet som har gitt oss flest positive perioder de siste 20 år, nemlig Asker <3



Uansett... Streken hjalp, og jeg har sakte men sikkert fått tilbake gleden av å være den jeg er - og musikken :) 

Samtidig ser jeg fremover...

Jeg kommer derfor her til å komme med oppdateringer, tanker, drømmer, digresjoner, meninger, frustrasjoner og gleder. Håper det samtidig vil kunne by på noe ok lesing.