Skomaker bli ved din lest!

Den har man hørt mange ganger i livet, men er det slik at man bare har en retning her i livet ? Og hvem vet om man stoppet ved riktig "lest" i utgangspunktet ?

Jeg for min del har nå befunnet meg, syngende, bak et piano i 23 år nå. 
På disse årene har jeg gjort unna godt over 4000 spillejobber, så jeg er vel i dag det man kan beskrive som relativt erfaren og rutinert i min profesjon.
Jeg har skreket og skrålt, engasjert, irritert (..og sikkert også støtt noen), rørt, og ristet liv i tusenvis av mennesker i løpet av denne reisen. 

Til glede for noen, og sikkert til irritasjon for andre.

Uansett – det var jo ikke det her jeg skulle bli...
Musiker, JA, men jeg skulle bli trommis i rockeband, ikke synge og spille piano!
Jeg strøk jo både i sang og besifring-spill på piano i løpet av mine år på musikklinja på gymnaset i Sandefjord. Jeg hadde, som seg hør og bør for en ekte rocker på 80 tallet, langt hår med puddel-permanent der jeg dundret løs på min "power toms" fra REMO. Likevel ... et halvt år etter russetiden var jeg kortklipt og hadde som hovedinntekt å synge og spille piano. Dette har nå vedvart i 23 år og tydeligvis blitt min "lest" i livet. Hvem bestemte dette, og når skjedde det?

Jeg stoppet aldri opp og tenkte over det den gang, bare fløt med strømmen av stadige nye tilbud om jobb og spennende reiser. Jeg fikk penger for å ha det morro, var festens midtpunkt, fikk se store deler av Norge, Sverige, Danmark og de fleste andre land i Vest Europa. Jeg fikk være i Hemsedal å stå på ski hele vinteren, og var på de kuleste festivalene og partystedene på sommerhalvåret. Jeg stoppet aldri opp for å tenke over hva jeg egentlig ville bli, eller om jeg var havnet på rett hylle i livet. Det vet jeg for så vidt ikke enda, men tror at den dagen jeg blir voksen, da skal jeg bli noe spennende. Få meg en voksenjobb, ikke en slik liksomjobb som jeg har. Kanskje gjøre noe håndfast og nyttig :)

For nå, i en alder av førtitoogførr, er lysten til å lære noe nytt, sterkere enn noen sinne. 

Jeg har ikke nødvendigvis noe brennende ønske om å slutte med det jeg gjør, men jeg vil vite mer om mye og aldri slutte å utvikle meg. Kunnskap har heldigvis ingen aldersgrense, så det finnes alltid tid og muligheter for ekspansjon av sinnet. Den eneste man må overvinne først er seg selv, og frykten for forandring. Slutte å prate om det, tenke på det, og bare sette i gang.

Vi starter alle opp med blanke ark ved fødselen, og hvor vi ender opp, og hva vi ender opp som, er summen av en rekke sammentreff i løpet av livet. Man bør likevel holde dørene åpene for nye spennende utfordringer. 

For livet har ingen fasit og dine muligheter er det bare du selv som kan skape!

Hva gjør vi når Facebook blir en kirkegård ?

Slik som sikkert mange andre også gjør, klikker jeg meg daglig igjennom listen over venner som har bursdag og sender dem en velmenende hilsen på dagen. 

Og her om dagen, som så mange andre dager, poppet en "tidligere" venn opp.
Det vil si - ikke noen jeg er blitt uvenn med, eller ikke ønsker å ha kontakt med, men en venn som ikke lenger er iblant oss.
Jeg holdt på å sende avgårde en gratulasjon, men stoppet heldigvis meg selv før jeg begikk denne feilen. Dette fikk meg til å gå litt i tenkeboksen. 

Man vil jo ikke støte noen..

Jeg har nå i alle fall 10-20 venner på min Facebook som ikke lenger er i blant oss. Ikke alle av disse har vært nære venner, slik som mange av våre Facebook venner ikke er. Mange av disse er venner fra ungdommen, mennesker jeg har møtt på turne, tidligere ansatte, fjerne slektninger og andre som jeg ikke hadde daglig kontakt med i deres siste tid her på jorden. Men også litt mer nære relasjoner.

Sannheten er jo at mange av menneskene jeg har møtt i løpet av alle årene jeg har reist reflekterer jeg sjeldent, eller aldri over. Før de plutselig popper opp i en varsel, eller at man møter de ved en tilfeldighet. 

Det er alltid hyggelig å se igjen noen man helt hadde glemt av. Da dukker gjerne mange gode minner opp. Minner som ikke er der til daglig. 

Slik er det også med våre venner som har gått bort. De dukker opp i en varsel på Facebook, hvert år på sin bursdag. Akkurat som om de skulle vært her med oss og at du møtte de på gaten.  

Da er den første og største naturlige reaksjon å hoie ut "GRATULERER MED DAGEN". 

Og det gjør nok mange uten å tenke over det..

For Facebook sletter ingen. Alle lever evig her på nettet med mindre noen hadde passordet ditt og kan lukke kontoen hvis de ønsker det. Mange ønsker jo at det skal leve videre som et minnested.

Mitt spørsmål som følger er åpent for debatt, og ingen meninger vil være mer riktige enn andre. Og svaret her og følelsene rundt temaet vil være individuelle. 

Noe man bør respektere!

Hva gjør vi med cyber-kirkegården på Facebook ?
Sletter man en død venn, eller lar man de være med oss inn i evigheten ?