Oppvåkningen..

Jeg visste det, jeg bare visste det, der og da. Det treffer meg som et hardt slag i brystet. Det er som om min underbevissthet bare åpner seg opp og forteller meg om det som sannsynligvis alltid har vært min skjebne. Det føles nesten som en åpenbaring. Egentlig har jeg vel alltid visst det ville komme en dag, men alltid undertrykt det. Ikke nå lenger. Det er i dag som er dagen. Den dagen da jeg endelig skal være ærlig og mot mitt sanne jeg. Dagen da mitt altfor skikkelige ytre faller i biter og en ny mann står frem. Dette er dagen hvor mine omgivelser endelig skal få møte mannen bak masken. Aldri mer skal jeg tie. Ikke lenger skal jeg føye meg. Dette er min tid, mitt liv.

Det føles godt å innse det åpenbare. Godt å slippe løs de følelser man kjenner dypt inne i seg, men ikke tør å avsløre i frykt av sine omgivelser. I frykt av å si, eller gjøre noe feil dumt. I frykt for hva andre skal si. Man skal jo alltid te seg heter det. Det er forventet av oss alle. Men hva med å være ærlig mot seg selv. Burde ikke det bety mer…

Jeg synker sammen i stolen. Jeg klarer det ikke. Jeg tør ikke. Jeg er en feiging, en kujon med store ord. En liten mann i en alt for stor verden. En svak mann med et sterkt ønske om å være, men alt for svak for å tørre.

Jeg ender alltid her, det vil si, i denne konklusjonen. Hver gang jeg tror jeg skal klare det, klare å stå på egne ben, tørre å si min mening, så ender jeg her. Det som for et lite øyeblikk siden kjentes ut som en indre eksplosjon har igjen forvitret, brent ut, og det som er tilbake er kun asken. Story of my life. Jeg er en feig faen som ikke står opp for sin sak, men som heller sovner på sin post. Jeg kan like godt innse nederlaget. Ta det som en mann, legge meg ned å dø. Og det gjør jeg også. Jeg legger meg ned lukker øyne og håper på å få et plutselig illebefinnende. Et hjerteinfarkt, eller kanskje et anfall av en eller annen sort. Man vet jo aldri. Man leser jo stadig om det i media. Det står alltid overskrifter som ”Han bare kollapset”, ”Føreren fikk et illebefinnende” - - -  ”han sovnet stille inn”…

Og det er det jeg gjør, jeg sovner…igjen...

Best å ikke skille seg ut.... eller hva ???